Minneord om Ernst Zackariassen.

Se utskriftsvennlig utgaveSe utskriftsvennlig utgave

ET VANDRENDE OG LEVENDE LEKSIKON BLIR IKKE LENGER Å SE I LEKNES GATER.

Minneord om vår gode venn Ernst Zackariassen (1926-2015).

 

Søndag den 15.november, lot Ernst Z. ankeret falle for siste gang og mønstret av for å gå i land i sin nye havn.  

 

Ernst fikk en fin begravelse fra sin kjære Buksnes Kirke den 24.november, der også 4 av hans onkelbarn var tilstede. Denne barske novemberdagen var full av regn og blest, og i et skikkelig sjyver ble han stedt til hvile på Buksnes kirkegård. Etterpå var det minnestund på Bedehuset, der det ble mange lovord, og mye  interessant kom fram om hans lange virke.

 

Det tar tid å få summet seg for å skrive ned noen minneord. Så mange tanker kommer og går. Det gjelder min personlige kontakt med han, men også som leder av Historielaget i Vestvågøy. På det personlige plan minnes jeg det første møtet med Ernst under et kåseri han holdt i forbindelse med et møte i Lionsklubben på starten av 1970-tallet. Galant i en  sommerlig offisersuniform fortalte han om sine mange reiser, besøk i mange land og avsluttet med en spennende fortelling om transport av bauxitt fra Sør-Amerika til de store sjøer i nord. Slik vekkes varige minner.

 

Siden har jeg og familien hatt et nært og givende forhold til han, der vi kunne hygge oss sammen i hverdag og fest gjennom alle disse år. Han hadde alltid noe å gi oss. Det kunne enten være en blomst, noen godord eller et «lommevers» for å spre glede. Historier, anekdoter eller gandarier som han kalte historier som var litt krydret. Til bursdager og fest hadde han alltid noe å fortelle og ga oss utallige små dikt. Han utnevnte seg til Grand-onkel til våre barn og barnebarn. Han hygget seg sammen og hadde omtanke for dem alle, og sannelig fikk han laget en fin voggevise til vår datterdatter. Et varmt og  kjært minne etter han.

 

Da  svigerfar ikke lengre kunne bringe posten til kontoret vårt på sin daglige ferd, ja, hvem andre enn Ernst overtok. Dermed kunne vi ha en jevnlig kontakt, utveksle noen tanker og ideer. Bare det å treffes over en kopp kaffe er et gode å tenke tilbake på. Han var interessert i så mye, og da vi i 1995 startet opp med gresk folkedans, hvem andre enn Ernst ble med i alle de årene vi holdt på. Kunnskapen om gresk historie og filosofi gjorde at han titt og ofte overrasket oss med sine dikt. Minnerikt var også det.

 

Hans barndom og oppvekst på Haug har andre enn jeg mer kjennskap til. Men at han var en oppvakt gutt, som i ung alder hadde evnen til å lytte, være med der det skjedde noe, for så å lagre det. Interessert i det meste som skjedde rundt seg og ikke redd for å være med i voksenarbeid. Allerede som 12-åring var han notert med  i farens firma.

 

Det er så mangt som kunne vært fortalt, men jeg vil komme inn på det som folk flest forbant Ernst med. Slektsviter og lokalhistoriker var han til gangs. På dette felt var han en ener. Jeg pleier å si at slike mennesker må ha et ekstra gen og ekstra lagringsplass for den slags. Det sies at da han gikk på Handelsskole i Trondheim, kunne det være vanskelig å treffe han heime, fordi Statsarkivet var hans annet hjem. Kanskje begynte den virkelige interessen for dette arbeidet allerede her.

 

Vi vil alle huske han for hans glødende arbeid med lokalhistorie i Vestvågøy. Historielaget sto hans hjerte nært helt fra starten i 1977 og til siste slutt. Som medlemsverver og rikholdig bidragsyter til årboka Lofotr.  Han hadde mange innspill, som av og til kunne bli i meste laget for oss andre. Etter at jeg ble leder i laget, måtte jeg bruke noe tid for å følge med. Etter hvert ble han min trofaste støttespiller, og jeg kunne når som helst kontakte han om spørsmål som var ukjent for meg å svare på. Om han ikke hadde svar med det samme, kunne jeg være ganske så sikker på at telefonen kimet etter at han hadde satt seg i sving for å oppklare saken. Det kunne godt være sent på kvelden. Hans store interesse og arbeid for Historielaget gjorde at han ble æresmedlem. De gode bidrag og samarbeidet vil han bli husket for. Da boken «Landnåm fra nord» kom ut, fikk han straks interesse for de få, men barske kvinner som dro til Island for å ta land. Spesielt fikk han interesse for Turid Sundfylleren (fra Hålogaland), som før 900-tallet reiste over og bosatte seg i Bolungarvik i Isafjord, der hun ble en mektig kvinne. Minnestein, etter hans ide,  ble reist ved Rådhuset på Leknes, og i 2013 var medlemmer av Historielaget på besøk i Isafjord på Island.  Hvem andre enn Ernst kunne stille med egen prolog i en slik stund, og hvem hygget seg mer enn han på turen.

 

Jeg pleier å si at arbeidet med lokalhistorie kan bli vanskeligere. Hvem skal ta over etter Ernst og de andre som nå er borte? Heldigvis har Eldar Andersen skrevet ned mye av det Ernst hadde å fortelle etter timer og over år med samtaler. Nå sist om jektefart, men ellers så mye, mye mer. Likevel tok han mye med seg da han forlot oss.

Han hadde et rikt liv.  Han fikk holde på med det han likte aller best. Der det skjedde noe, var han til stede. Noen dager etter kom det noen ord i avisen, en liten, men generøs omtale. Hans engasjement på det kulturelle plan, førte til kulturpris i 2006.

Hans trofasthet til sjølivet, ga han også  et aktivt liv i Sjømannsforeningen, som han satte så stor pris på.

 

Jeg sitter igjen med tomhet etter tapet av en god venn. I år blir det ingen juletur til familien sørpå, men  vi vil ha Ernst i tankene når jula ringes inn. Med stor takk vil minnene leve videre.

 

Kolbjørn Bugge

Venn og leder av Historielaget